Savn.

Mange av oss har mistet noen vi er glad i......
10 mai i fjor, sovnet min pappa inn, med alle oss barna i rundt seg...
Da hadde han levd i underkant av et år, etter at han fikk stilt diagnosen....


Jeg husker jeg synest pappa såg sliten ut, og hadde en gusten hudfarve...
Men sa ikke noe......Dette var i april 2009
Et par uker senere begynte han å hoste blod, og ble sendt fra legen til sykehus for å
ta bilder av lungene......
Jeg var med pappa da han fikk beskjed fra legen at de hadde oppdaget noe på lungene,
og vi fikk der og da beskjed om at dette var alvorlig........
Mange tanker og tårer kom i tiden det gikk før han fikk komme på sykehuset for videre utgreiing.
5 uker tok det før sykehuset kunne ta i mot han........5 uker!!!! Og da var han heldig ble vi fortalt....
Vanligvis var ventetiden 8-9 uker........Forstå det den som kan....


Jeg var i Tyrkia på ferie da pappa ringte meg og fortalte at diagnosen var kreft.
Vi visste innerst inne det, men håpte i det lengste...... Nyrekreft m/spredning til lunger........
Verden stod stille, tårene rant....å være så langt borte fra pappa akkurat da, var vondt, veldig vondt..
Min snille gode pappa var veldig syk.....
Like før hjemreise ringte pappa og fortalte at kona til en god venn av han hadde tapt kampen mot kreften,
noe som gikk dypt innpå han.....Og meg....
Første legetime på sykehuset i Ålesund var i begynnelsen av Juli, og både jeg og Karen, pappas samboer, var med.....
Vi møtte en utrolig flink lege, som fortalte ting som de var, akkurat slik pappa ønsket.....
Der fikk vi vite at det dessverre var lite å gjøre pga stor spredning......
Men vi fikk også et lite håp....Han fikk tilbud om å være med som testperson på en ny type kreftmedisin som skulle hemme veksten av krefcellene....Søknad måtte sendes til USA, og behandlingen måtte godkjennes i Norge før behandling kunne starte....Jeg tror jeg leste opp og ned alt som måtte finnes på internett om denne typen kreft, og om den nye typen medisin i tiden som fulgte....
Dessverre så viste det seg at medisinen ikke virket på pappa.....og nye medisiner måtte til.....
Pappa ville leve lengst mulig, og prøvde det de tilbydde han..Og bivirkninger kom etterhvert....
Såre slimhinner, vanskelig å spise og i dårlig form.  Men han jobbet seg gjennom det.
I sept/okt reiste vi en ukes tur til Bulgaria, og pappa og Karen fulgte med oss...
Pappa sa han ville reise mer før han døde......Å flytte til varmere strøk etterhvert var nok hans store drøm...
Været var ikke det aller beste, men vi hadde en fin tur der pappa var i noenlunde form:-)
En tur jeg ikke ville vært foruten!


I november fikk pappa beskjed om at han hadde ca 6 mnd igjen å leve,  og at kreften hadde spredt seg til leveren også...Nye nedturer og vonde dager for oss alle,,,det ble mange turer ut til pappa og Karen i denne tiden....Så begynte plutselig tungen å hovne opp, og han fikk vanskelig for å snakke....Nye bivirkninger??
Nye bilder ble tatt, som viste svulster på hjernen...Mer spredning.....
En tenker i sånne sammenhenger på hvor mye en skal greie å komme seg i gjennom....
Men en greier det en må!
Nye møter på sykehuset der de diskuterte stråling i Ålesund eller Gammastråling i Bergen på Haukeland sykehus.......Det ble til slutt Gammastråling som ble alternativet....
Da ville han slippe med en stråling, som stråler svulsten fra flere kanter.


Jeg reiste sammen med Pappa til Bergen rett før jul, og dagen etter ankomst ble han gjordt klar til stråling...
Det var utrolig raskt gjordt, og etter et par timer kunne vi gå over på sykehushotellet igjen...
Alt gikk fint, og neste dag var vi på tur heim igjen...Utrolig hva som går ann...
Jeg husker gleden da vi fikk brev om att strålingen var 100% vellykket:-)


Jula feiret pappa og Karen sammen med oss, og vi, alle barn og barnebarn fikk fotoutstyr eller
kamera i gaver :-)  Han hadde gitt opp å lære meg å spille gitar, så da håpte han kanskje vi ville ta
etter fotointeressen....Noe jeg faktisk har gjordt :-)


I januar reiste pappa og Karen til Gran Canaria........pappa var slettes ikke i form, men avgårde skulle han...
Tror han følte han måtte en siste gang.....Pappa var veldig syk der nede, og angret på at han dro....
Og tro meg............det var på hengende håret at jeg reiste ned å hentet han hjem.....
Vel hjemme var det nye blodoverføringer, sykehusinnleggelser osv,,,,
Dagene gikk med samme tanke hver eneste dag...Hva blir det neste, når mister vi han, skal han måtte lide lenge??  Jeg føler med alle og en hver som er i sånne situasjoner.
Så kom neste nedtur........enda mer spredning........Denne gangen var skjelettet angrepet...
Videre fikk han vann på lungene som måtte tappes, han var veldig tungpustet, så dette hjalp på...
Pappa følte seg trygg der ute på Åse sykehus...Kreftavdelingen er ganske ny, flott avdeling med
mange flinke og koselige både leger og pleiere...
Jeg var der ute så ofte det lot seg gjøre, jeg hadde anledning til å være der, og det er jeg takknemelig for...
Tiden kom for at de paellative teamet ble koblet inn...Pappa skulle hjem igjen,,,,,Først inn til Karen, deretter skulle de komme hjem til oss....Smertepumpe var koblet på, menst pappa fremdeles hadde håpet, men jeg skjønte det gikk mot slutten. Han snakket om hvor mye den ville være i veien når han skulle ut å reise igjen:-)  Godt å tenke på......
De siste 10-12 dagene i livet hans, bodde han hjemme hos meg....Det gikk fort nedover, fra å gå selv til å måtte ha gåstol og rullestol....Tilslutt hadde vi han inne på stua hele tiden.....Det var enklere slik....
Da fikk jeg følge med han hele tiden.....Siste døgnene satt jeg i en stol ved siden av han å sov.....
Jeg var totalt utslitt, men med masse venner på besøk, kom jeg meg igjennom dagene på et vis...
Karen, Nils og Mailen var jo også der....Jeg lærte å sette morfin i en slange de hadde satt inn i kroppen til pappa, sånn at jeg kunne gi han mer smertelindring når han trengte det....Hjemmesykepleien var fantastiske....Kom når jeg ringte og trengte hjelp, og tilbydde oss avlastning om natten når de hadde tid....
Siste natten var knalltøff..........Pappa slet voldsomt, jeg skjønte det gikk mot slutten.....
Mailen, Nils og Karen var der sammen med meg.....10 mai sovnet pappa stille inn...
En epoke var over, vår kjære pappa,bestefar, og samboer var ikke mer....
Kampen var over, jeg følte også lettelse på ett vis, fordi han slapp å lide mer...
En gjør jo det? Er veldig vondt å se de en er glad i lide....
Dagene etter gikk i en døs...Masse måtte ordnes, masse folk å ringe til, begravelse og andre ting å ordne opp i......Tror  egentlig det tok ukesvis før det gikk opp for meg at han faktisk ikke var mer....
Jeg tok meg selv i, flere ganger, i å tenke på at nå skulle jeg ringe pappa....
Det er nå 9 mnd siden pappa døde....Det er fremdeles vondt å tenke på at han ikke er her lengre...
Jeg sørger fortsatt på min måte.....Besøker ofte graven og tenner lys......Kjører tilogmed oppom og forbi kirkegården for å bare se til graven hans i forbifarten...
Du er dypt savnet pappa, håper du har det bra der du er.....
Det er vondt å savne deg! 
Hilsen Pappajenta :-)